..du tenker kanskje at jeg snakker om mitt kjære, utrolige intelligente, langt foran skjema kommet, skjønne barnebarn...;o)))
neida, jeg snakker om meg selv...
Nuvel, det er ikke riktig kommet så langt, men det kan til tider kjennes ganske nært...;o))
Jeg driver å lærer meg å leve med leddgikta, og det vet jeg nå ikke helt om jeg har lyst til...
For det var mye vondere og vanskeligere enn jeg hadde tenkt, og skal sant sies så har jeg ikke tenkt så mye på det, før jeg fikk det..
Det kom jo slengende på meg som en stor overraskelse midt under min bursdagsfeiring i august.
Å det stod så absolutt ikke på min ønskeliste!!!
Jeg har begynt å gå, eller skal vi si vagga som ei ku i motvind... fordi det ene kneet mitt er fylt med vann og gjør vondt, ankelen på det andre beinet er stiv og vond, så det å rulle elegant fra hæl til tå, er et tilbakelagt stadie..;o))
Håndleddene min verker til tider så mye, at jeg rett og slett griner som en liten unge...au au au
....også denne utrolig utmattelsen som plutselig inntar kroppen min... Doktoren min sier det er sånn som følger med leddgikta. Så ikke bli fornærmet om jeg bare si hei og går min vei, det er ikke noe galt med Deg...det er meg...!!! Jeg er antagelig på vei til å falle sammen av trøtthet, og du hadde ikke orket løfte meg opp, jeg har enda noen kg igjen til Augusta...;o)))
Bading i varmt vann lindrer, men nå har det seg slik, at da vi pusset opp badet...satte vi inn et stoooort badekar, så du skulle bare ha sett meg når jeg prøver å komme meg inn og ut av det karet..;o))))
Bildet og jeg har en skremmende likhet..;o))))
Det som dog er verst for meg, er vel at jeg til tider føler jeg mister min selvstendighet, noe jeg synes er veldig vanskelig!!! Visse dager kan det være vanskelig å lukke opp en dør, kneppe en knapp, skru opp korken på tannkremtuben... alle de vanlige tingene som man ikke tenker over, kan plutselig bli til store fjelltopper...så mine toppturer dreier seg om noe helt annet enn å bestig fjelltopper til fots.
For meg er det viktig å komme meg på min kjære jobb!!!
Nå skal det sies, at i dag er det gode muligheter for å leve godt med leddgikt... det er kommet mye god medisin som gjør det mulig å ikke bli helt "skjev i ramma"... Jeg har begynt på en av disse medisinene, det tar bare litt tid før det virker. Dessuten er jeg så heldig å ha blitt med i et forskningsprosjekt, og da blir jeg fult godt opp!!..;o))
Det skal sies, at det har vært noen heller jævlige netter, hvor jeg har spurt Gud.....HVORFOR???
Jeg som akkurat har funnet drømmejobben, jeg trenger jo hendene mine....
Men, det skal også sies....at det jeg har fått, er så lite i forhold til hva mange andre må kjempe mot...
Jeg kan en masse "knep" på hvordan jeg skal takle min greie, ikke alle kan det, og har mulighet til å takle... de må bare "ta det"...
Jeg har en mann som sitter oppe med meg på nettene, når smertene er som verst, han ringer meg fra jobben og forteller meg at det er glatt på trappa, så jeg må passe meg om jeg skal ut, så jeg ikke faller..;o))) Jeg har sluttet og himle med øya nå, jeg har skjønt at det kalles Omsorg..;o)))
Ikke alle selvstendige piker som meg, har vært så heldig at de har truffet en mann som er så trygg på seg selv, at han ikke gidder reagere på "øyehimling"...;o)))
Jaja, det er vel nå jeg skal lære meg alt om tålmodighet, med meg selv, med sykdommen, osv...
det har til nå ikke vært min sterkeste side, sies det....;o)))
Så hvis du skulle lure på hvordan jeg har det........?
Joda, det har skjedd mye på veldig kort tid nå, jeg har ikke ønsket meg det... jeg kunne ikke forutse det, og takk for det!! Men livet har lært meg, at den enkle veien ikke er min vei... så da så...;o/
Må jo le litt når jeg tenker på hvordan livet er blitt...gutta har sluttet å sjekke meg, nå er det kun legen som sjekker meg..;o))) På mine eldre dager, får man bare være glad noen gidder sjekke en..;o))))
...sånn går no dagan..;o))
