..under kittelen...

...der finnes det mennesker, har jeg oppdaget.... utrolig!!!
Første gang jeg fikk en anelse, var da jeg selv kledde meg opp i en kittel... jøss, det er jo bare meg..;o)
Jeg har hatt en litt sånn avstands opplevelse til kittel-kledde mennesker... har følt at det var en nødvendighet, de måtte liksom være "mer" enn meg, slik at jeg kunne "legge" meg trygt i deres hender når jeg trengte det...
Å det kan jeg jo, jeg har jo nettopp gjennomgått en operasjon, hvor jeg lå i en søt søvn, og ante fred og ingen fare, mens folkene i kitteler skjærte hull i meg....og de var så absolutt "mer" enn meg, de kunne sine saker... det gikk bra!! Jeg er på god vei til å bli frisk!! En flink kirurg i kittel, og hans "kittelhær" gjorde en strålende jobb, med min ...kremt , host... smekre, bulkede, kropp..;o)))

Det har vært en opplevelse for meg å observere disse kittel-kledde menneskene mens jeg var på sykehuset...noen er virkelig født til å kle seg i kittel, mens andre kan man ane, har lært det...
...noen har til og med ikke lært det så godt... Men alt i alt kjempet disse kittel-kledde menneskene en heroisk kamp for at vi som var uten kittel, skulle ha det så behagelig som mulig!!
På tross av at jeg tror de fleste av kittel-folket, blir styrt av en høyere makt, som tenker økonomi... og ikke helse og menneskeverd! Rett og slett tror jeg at vi er på full fart inn i tragedien... Det finnes alt for få kittel-folk, alt for dårlige arbeidsforhold for kittel-folket... og hva vil det si for oss som ingen kittel har?? Kan vi vente å få den behandling vi trenger, når kittel-folket er tynt til det ytterste...
Ville jeg vært en av disse, med trusler om nedleggelse, nedskjæringer hengende over hodet...?
...hvordan ville jeg taklet en slik arbeidsdag?? ...jeg tror jeg hadde slitt!!!

Stakkars kittel-folk!!!
Å da tenker jeg ikke på meg selv, for jeg har ingen som styrer meg, jeg styrer meg selv, og det kan jo være et kunststykke til tider..;o)))

Vel, livet går videre, med eller uten kittel.... jeg ser frem til å få på meg min kittel, og komme meg i arbeid!! Måtte alle gode makter være med meg sånn at jeg ikke får flere sykdommer... nå får det holde for en stund... 

Jeg ser virkelig frem til å skjære bort torner, klippe fortykkede negler, slipe bort sopp, som du skjønner... mye moro med føtter!!!

...Du finner meg i Langesund, mest sannsynlig i en lilla kittel..;o)))

..ventehuset...

Jeg har omdøpt sykehuset til ventehuset...for det blir det en del av....jeg mener ikke være slem!!
..men jeg venter på mat, på ultralyd, på blodprøven, på sykepleieren, for ikke å snakke om legen, han/hun venter jeg mye på...aller mest venter jeg på å komme hjem!!

...da har du sikker skjønt at jeg ligger på sykehuset, og denne gangen har jeg bestemt meg for å være en vanskelig pasient, hørte nemlig en gang for lenge siden at det var de vanskelige pasientene som overlevde!! Mulig jeg alltid har vært litt vanskelig, for jeg har alltid strittet litt i mot hva som visst nok er rett og riktig. Jeg vil gjerne ut av dette ventehuset, helst før jeg har rukket og komme inn!!

Denne gangen er det galleblæra mi som svikter, full av guffe og betent, skal den være...kan ikke skjønne det, jeg som har tatt så godt vare på den, gitt den masse go'saker og kose seg med..;o)))

Nå må betennelsen ned først, så må jeg vente litt...også skal de ta den ut...vurderer å ta kg-pris for den, kan vel ikke bare gi den bort...eller? jaja..;o)

Det som stresser meg som vanlig mest, er at jeg ikke kommer meg på jobb!!! Det er ikke moro å sitte å ringe folk, for å si, at jeg ikke kan hjelpe dem... men de forstår, vi setter opp nye timer og håper på det beste!!

Jeg skal komme med en liten innrømmelse; jeg liker IKKE å være på sånn vente(syke)hus!!!

Tror det har noe med at jeg mister litt kontrollen, alle rundt meg er syk, og man kan vel ikke si at det er stemningen som står i taket...heller blodspruten...;o/

OIJ...så hadde man plutselig vært på ultralyd, så da kunne man bare glemme den ultralyden kirurgen tok, for den stemte ikke lenger... bare steiner ikke betennelse!! juhu!!

Det var en gledelig nyhet!! 

..og jeg spør, hvorfor ditt og hvorfor datt...og hvorfor stemmer ikke kirurgen sin ultralyd..

da svarte ultralydspesialistdamen meg ganske nøkternt: han er ikke så god på sånt!! ..nei nei, da så.. hun var nå ikke så god på å smile da.. så det er mulig de to kunne snakket litt sammen, så kunne de lært noe av hverandre, kirurglegen var litt flinkere til å smile..;o)))

Må si det er litt morsomt dette her, å være litt sånn vanskelig pasient..;o))) disse sykepleierne ser litt rart på meg, når jeg forteller dem hvem som bestemmer over min kropp... for det stod det visst ikke noe om i journalen, og legen hadde ikke sagt noe om det...Men det er nemlig jeg!!

Men la det for all del være sagt, jeg er dypt takknemlig, og ydmyk for at noen gidder stelle så godt med meg!!! Jeg vil bare være med å "kontrolere" det litt selv..;o)))

Jeg har jo som før nevnt en engel som er sykepleier, Brith..;o)) så ikke tro at jeg ikke setter stor pris på dem, for det gjør jeg... Men du vet Brith, ikke alle er støpt i samme form som deg!!! <3

Jaja,  nå venter jeg i spenning på neste beskjed, hva kan det bli tro....at jeg skal snart komme hjem??.. det hadde jo vært å håpe..;o))) Nå heter det jo så fint, at den som har "lever" får se, jeg har det..;o)) så da venter jeg litt til...på ventehuset..;o)))

Bildet fra morgenstellet..;o))))