....la meg ikke være en stille venn...


Skulle jeg bedt en bønn til Gud, ville den lyde slik:
 Kjære Gud, la meg ikke være en stille venn, men la meg være vis og tålmodig i min tale...!
.....høres bra ut det vel??....;o)

..sannheten er vel kanskje en litt annen...  det er så vanskelig å sette seg inn i et annet menneskes liv, og si de rette opplysende ord..
 Når jeg ser på meg selv, ser jeg meg selv fra innsiden..og andre ser meg fra utsiden... og til tider kan jo det være ganske så vanskelig å få til å se ut som samme sak..
..min sannhet, er som oftes ikke din sannhet...

Så hva gjør jeg da, skal jeg alikevell velge å være stille... ??
Nei, jeg tror ikke det, men når jeg går til min venn, nabo, neste... så la meg ransake mitt hjerte...stille meg selv noen kritiske spørsmål først...!!
- hva er den Egentlige grunnen for at jeg skal la være å tie...
Og er jeg beredt på hva som kan skje, når jeg velger å ikke tie... kan jeg ta det som kommer?
..og tilslutt, er det verd det?

Jeg har en veldig god og nær venninne, hun har vært med meg over 30år.
Når jeg vil vite noen sannheter sett fra utsiden, spør jeg alltid henne... for hun er ærlig med meg, og jeg vet hun vil meg vel!!
Det er ikke alltid jeg liker det hun sier, men hun kan ta det, stå der.. og hun aksepterer meg og er glad i meg... hvor heldig er ikke jeg???!!!!!

...det blir nok ikke stille fra min kant nei...;o))