For noen år siden beskrev jeg føleslene mellom mann og kvinne i et dikt på denne måten:
(skrevet på to dialekter)
Du og jeg har ikke samme værmelding...
...står her litt usikkert å ser på deg, det småsjenerte smilet ditt..
Du sier: han e no ikkje så værst i dag....
...kjenner jeg blir varm i hjertet, samtidig som tårene presser på...
Du sier: men han har jo ikkje meldt nåkka finvær....
...har så lyst å stryke deg over kinnet, legge hodet mitt inntil brystet ditt......
Du sier: du kan vel ta dæ faen på at det bi sny om main skulle være så uheldig å stekke haue uttafør døra...
...dra fingrene gjennom håret ditt, og kjenne på duften av deg....
Du sier: næ, ka main sku ha gjort uten båtan....
...tar på meg hverdags-ansiktet mitt, ser en annen vei så ikke øynene mine røper meg...
Du sier: main sku vel ha drogge nåkka fesk...
...jeg vet jeg må gå min vei snart...
Du sier: main kain jo ikkje anna enn å klage..
...jeg gjemmer deg, uten å glemme deg...
Du sier: sånn går no dagan...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar