..så gikk han ut av tiden...

...ikke min pappa denne gangen, men min venninnes pappa.....
For 10år siden, leste min venninne minneordene over min pappa, hun lånte meg sin stemme... for jeg klarte ikke det...
..igår leste hun minneordene over sin pappa...
Hun beskrev en pappa og et liv... fra fødsel og frem til han døde... Vakkert var det...;o))
Hun sa noe jeg likte veldig godt...: en persons liv er et stort puslespill... og vi som står rundt en venn, har en brikke hver av vår venns liv... ;o)
Denne pappaen vil nok bli savnet av mange, av alle de ting han var, var han også den hjelpende hånden som ville og hadde tid.. Jeg husker han som den unge kjekke pappaen til min venn, lun og med et lite smil, hjalp henne med forskjellige ting som måtte gjøres i et hus...;o))

Det er så forunderlig rart, når et liv som innholder så mye... av drømmer, håp, planer og liv....plutselig er over... En pappa er jo et menneske som alltid har vært der, og som alltid burde være der.... men så er det jo ikke sånn her i dette livet... vi lever bare en kort stund ....
Men vi som lever en stund til, vi bærer med oss "våre" mennesker inni oss, og for meg er i allefall det sant... jeg hører stadig pappas stemme inni hodet mitt,...;o)))

Jeg har min puslebrikke av deg Odd, andre har større og viktigere brikker, men takk for den lille biten jeg fikk.... jeg tar den med meg som et fint minne..;o))
Hils pappa når du treffer han i himmelen..;o)))