...i det store hele....

er jeg bare en liten brikke... i verden er jeg bare En i mengden, men i min verden er jeg meg...og fyller min verden med hele meg...Sånn er det vel for alle andre også...
Når ting er langt borte angård det oss liksom ikke........ når det er nært, kan det bety alt...

Mine barn er det viktigste i verden for meg... de skal ikke bli syke, ikke ha det vondt og ikke dø...
...det skal IKKE skje... men så skjer det... også for meg... og det gjør vondt langt inn i kroppen.. og det går aldri over!!

Sånn er det for alle de andre der ute i den store verden...de som bare er brikker.. som er En i verden, men som er alt i eget liv...og som flykter i redsel og panikk, med det kjæreste de har...sine barn..og sitt liv...

De er anderledes enn meg, alikevel lik... de har hjerte, følelser, tanker og drømmer...
Men, der hvor mine drømmer kan fly på skyene, ....der herjer vi vilt med deres drømmer...

hvorfor?? ........fordi De føles  ukjente, fordi vi er redde, fordi det kan komme noen som ikke skal komme..
 og derfor...tråkker vi med Store sko, på små redde hjemløse hjerter.... <3

Hva har vi å tape... litt av vår overflod?... litt av vår dyrebare egotid?....
Vi er så rare vi mennesker, vi vil gjerne at alt skal være slik det alltid har vært, det er tryggest..
-men om vi ikke våger oss ut av "trygghetsboksen" vår, ...kommer vi kanskje aldri til å oppleve friheten fra innsiden av livet....;o)