..må innrømme at i dag..

har jeg drømt meg litt tilbake i tiden... til den gangen jeg som ung pike gikk på rideskole og levde hestens glade dager...
Det hele begynte med at jeg skulle spare til sånn ridetur over fjellet, men så blei det altså rideskole i stedet. Å jeg, blei hestejente!!!

Å blir man først hestejente, vil man for alltid være det... selv om jeg ikke driver med hest lengere, er interessen og ønsket der enda. 

Jeg trådde mine første galloppsteg på rideskolen i Kristiansand, for det var der jeg vokste opp en del av mine barn og ungdomsår. 

Min første og store hestekjærlighet het Duell!! han var rød og flott, med hvit bles.. og selvfølgelig en vanskelig type. Han kasta meg av uttalelige ganger, jeg måtte tygge hestebærs mer en en gang når det kom til den gutten.. en gang beit han meg i siden slik at jeg måtte til legen og få stivkrampesprøyte.. men jeg bare elsket den hesten, og tilgav han alt!!!

Jeg digget selvfølgelig store hester, og da jeg på min andre ridetimen min skulle få en hest som het Dolly, var skuffelsen stor da hun bare var en liten ponni...jaja jeg overlevde det også..;o))) Det var din skyld Runar, for det var du som var ridelæreren min da..;o)))) men du er tilgitt!..;o)

Etter hvert som jeg fikk litt mer erfaring på hesteryggen, begynte jeg med sprang ridning også, men det betydde så klart at jeg også måtte ri  dressur. Det er en deilig følelse å fly over hindrene, men det var nok dressuren som lå mitt hjerte nærmest..;o)

Noen få ridestevner blei det også..

Hesten jeg red her var en dansk spranghest, som jeg ikke husker navnet på...sprangstevne i Kr.sand. En gang på 70tallet..

Dette er Piaff og meg, også en gang på 70tallet, tenker jeg var sånn ca 15år her. Piaff var en hoppe jeg fikk lov å ri og stelle så og si hver dag.

Jeg elsket livet på stallen, jeg gikk dit direkte etter skolen, men ridestøvler på føttene og pisk i sekken. Noen ganger var jeg så sulten at jeg spiste det samme som hestene, gammelt brød..;o)))

Det å få lov og møkke hestedritt, stelle hester og ri var livet.... å for å si det rett ut... jeg kunne tenkt meg og gjort det samme i dag....;o))))

Det gamle ridehuset på Lund er nok ikke mer, det hadde vært utrolig morsomt å sett bilder både fra stallen, ridehuset og området rundt...men i den tiden fløy vi jo ikke rundt og tok bilder i tid og utid. 

Fant bilde av ridehuset hvor det er både  falleferdig og ganske sørgelig... men jeg har jo ridd utallige runder der. Bukket pent for dommeren i sekretariatet...sukk, ja det var tider...;o)))

Må vel kanskje bare innse at man begynner å trekke på årene, når man sukker seg gjennom ungdomsminner... Men du verden så deilig det er å ha sånne fine minner... som man kan kose seg med og som får frem smilet...;o))) 

Livet raser så fort av gårde......... i går var jeg 14...i dag er jeg 58...hva skjedde?... livet skjedde!!!

På godt og vondt kjenner jeg innholdet på alle de 44årene som er i mellom..

Det fine med minner, er at man kan rusle rundt i dem...og smile av de gode, en del av min rusletur gjennom livet...har vært på hesteryggen... og takk for det!!!

To gode ridevenninner...Nina og jeg..;o)))

..jeg er på avrusning..

ja, du hørte rett... dog ikke som en tung narkoman, men som ei som har brukt smerteplaster bestående av morfin.. og har vært litt vell ivrig med å  slutte etter hofte-operasjonen...
Jeg burdet nok fått litt mer opplæring i hvordan man slutter....

..depresjon..kribling i kroppen...ømfintlig mage...vondt i musklene .. vanskeligheter med å sove... til  og med gått ned 6kg i jula, Å det er høyst uvanlig når det kommer til meg og julekos..;o)

Men smerten i hofta og låret og kneet og leggen er borte..HURRA!!!!

Jeg innrømmer det, jeg har ropt på Gud, å i det samme fått dårlig samvittighet, fordi jeg vet noen ..eller rettere sagt mange har det myyyye verre enn meg... så da har ropet stilnet, så har jeg visket,..........men kjære Gud, gi meg bare litt ro... for jeg finner ikke hvile noen plass...

Vel, alle plastrene er borte nå, og de kommer ikke på igjen, jeg skal bare komme meg igjennom dette, å det vet jeg at jeg klarer!!! Jeg har jo denne snille gode mannen min, som trøster og stryker når stormene rir meg...;o)

Men, det skal sies...jeg lærer jo noe av alt, og jeg tar til meg lærdommen, på tross av plagene.. men jeg må jo innrømme, at jeg ønsker meg et friår fra smerter og sorger!!! 

Du Gud, tror du at du kunne hjulpet meg litt der??? ...jeg vet det kan være greit å holde meg ydmyk,, men pliiiiissss....;o)

Noe som føles ekstremt viktig for meg, når jeg er i dette "shadow land'et", er familien og de som er rundt meg...og jeg er så utrolig takknemlig for di fineste folka jeg har i livet mitt!! <3

...og for denne lille fine byen jeg bor i, kollega som har kommet med blomster og gode ord...

Jeg er så heldig, og dog kommer tårene, men om en liten stund er de tørket bort, og det vonde blekner.. det tror jeg på!!!